NVE (Norges Vassdrags- og Energidirektorat) har siden 1998 målt tre isbreer i Lyngen . Det er Steindalsbreen, Koppangsbreen og Sydbreen i Lyngsdalen. De siste 11 år har Steindalsbreen og Koppangsbreen blitt henholdsvis 206 og 187 meter kortere.
Målingene av Sydbreen startet først i 2007 og siden da er den blitt 24 meter kortere.
Selv om man ikke har måledata, kan man ut fra morenene i Steindalen beregne at breen har trukket seg hele 1100 meter tilbake siden 1920.
– Det er to morener i dalen. Den innerste er fra rundt 1920 og den ytterste og lengste morenen er fra den lille istid , sier Hallgeir Elvehøy i NVEs hydrologiske avdeling, seksjon for snø og is.
Kanten av Steindalsbreen i 2001. Isen vi ser her finnes
ikke lengre. Siden den gang har breen blitt ca 155 meter
kortere.
Den lille istids "høydepunkt" i Norge var rundt 1750 og hundre år framover.. Da var breene på sitt største etter den siste store istiden for ca 9-10 000 år siden.
– Geologer vet at morene-enden er fra ca 1920 og det er ca 1100 meter fra dagens iskant, sier han.
Det blir en gjennomsnittelig tilbakegang på 12-13 meter i året. Snittet siden 1998 da NVE begynte målingene er 18-19 meter.
– Fra 1930 og 20 år framover var somrene varme og tørre. Da trakk de fleste breene seg langt tilbake, sier han.
NVE har et punkt nede ved elva som de måler i fra. Ved stien er det i tillegg satt opp stolper som ikke tilhører NVE. Det første skiltet står der breen var i 1998, det neste skiltet er satt opp i 1993 og det siste skiltet er satt opp i 1996. På den måten får man et godt inntrykk av hvor fort bresmeltingen har gått.
– Det som er interessant, er at de tre breene går ganske jevnt tilbake, sier Elvehøy som kan fortelle at de har mindre tilbaketrekning enn Jostedalsbreen, men mer enn i Jotunheimen.
NVE sitt målemerke fra 1998 under Koppangsbreen. Bildet
er fra 2002 da breen var 69 meter fra målemerket. Fra den
gang og til i dag har breen minket ytterligere 118 meter.
Det var altså under lille istid at breene ble store. Denne istiden var på 1600 til 1800-tallet.
– Man har nedtegnelser fra 1743 da en gård ble knust av Nigardsbreen, som da var på sitt største, mens Folgefonna hadde sitt maksimum på slutten av 1800-tallet.
Det er nærliggende å tro at breene i Nord-Norge også var på sitt største da. Elvehøy mener i alle fall at det er mest sannsynlig at de var på sitt største i nord på 1800-tallet.
– Blir breene borte hvis det fortsetter i samme tempo?
– Det blir vill gjetting. Men hvis man ser på Steindalsbreen, så er nederste del slak og der er det lite bevegelse. Den nederste bretunga vil nok smelte videre inn mot brefallet, for tilførselen er alt for liten i dag. Men når smeltingen har kommet til brefallet, vil det nok stoppe opp.
– Hva skal til for at en bresmelting skal stoppe opp?
– Det er to faktorer, vinternedbør og sommertemperatur. Blir det kaldere om somrene og mer snørike vintre, vil breene vokse.
NVE har en lokal observatør som måler Steindalsbreen og Koppangsbreen i september. I tillegg måler en NVE-ansatt Sydbreen.
– Vi bruker laser og avstandsmåler for å beregne hvor mye breene har smeltet.
De måler også en bre i Finnmark.
– Langfjordjøkelen har gått hele 371 meter tilbake siden 1998, men det er en bre som er mer i ubalanse. Den har vært alt for stor alt for lenge. Fra 1966 til 1998 gikk den 1000 meter tilbake. Den har liksom ligget der for seg selv og plutselig kommet på at den er for stor.
I boka "Lyngsalpene" står det at det fins foto av Blåisen (en utløperbre fra Jiehkkevarri) fra 1895 som viser at breen siden den gang har trukket seg tilbake 1500 meter. Boka ble skrevet i 1984 og hvis man regner med en årlig tilbaketrekning på 18 meter, er breen ytterligere 450 meter kortere i dag.
