Forventningene var ikke så altfor høye før turen gikk til Giilavarri. Desto større ble morroa da føret viste seg fra sin beste side. Grunnen til at jeg ikke hadde så stor tro på Giilavarri (1163 moh), var at jeg antok vinden hadde blåst bort mye av sneen langs ryggen. Min plan var å gå opp ryggen for å sjekke forholdene og antagelig kjøre ned renna som går fra toppen og ned i Lilledalen. Men det ble ikke nødvendig. Espen N. & co meldte lørdag sin ankomst til Olderdalen. En sms om at de var på vei var det som pushet meg til å ta fram skiutstyret. Med seg hadde han Heidi, Svein og Gry. De hadde base på Solhov og dagen etter gikk de opp på Rottenvikbreen i skaret sør for Istinden. På turen opp oppdager vi snart at forholdene er gode. En smule nysne har fått ligge og selv om det er områder med stein, virker det som om det blir enkelt å styre unna. Tempoet til gjengen er bra og det er bare å følge på. Det går bare 2,5 time å nå toppen, noe som kanskje er det raskeste jeg har vært med på. Når vi kommer opp, blåser det en kjølig vind. Gjengen har tykke dynjakker og jeg finner ut at det bare er å komme seg nedover før kroppen blir alt for kald. Lengre nede er planen å stoppe opp og prøve å ta noen bilder. - Giilavarri svikter sjelden, mener Svein. Og Espen er enig: - Fantastiske forhold, slår han fast etter å ha gjort noen svinger bak seg. Men enda flere venter. For til tross for at sola skinner fra skyfri himmel, er det så kaldt at vi faktisk har det samme fine 10-cm pudderføret helt fra topplatået og ned til vi kan ta av oss skia. | 
