Reisa Nasjonalpark er så mye mer enn Mollis- og Imofossen.

Vi tok turen helt inn i parken første uka i september i 2003. Det ble en uforglemmelig tur og starten på en rekke høstturer i Nord-Troms i årene som fulgte.

Roy Hansen fra Sørkjosen har vært på mange turer i Nordreisa, men helt innerst, ved Njallaavzi, har han aldri vært. Det har heller ikke jeg, så vi blir begge å gå i ukjent terreng.

-Det har lenge vært en drøm å få komme inn til Njallaavzi, sier Roy. Planen er å bruke hele uka på turen. Vi skal overnatte i åpne hytter og ellers bruke teltet. Det starter med en halvannen times elvebåttur til like forbi Mollisfossen. Kanoen som vi har med oss, legges i skogen. Den skal brukes ned til Saraelv når vi kommer tilbake.

Roger Guttormsen på Elvebåtsenteret gir oss noen gode tips før vi legger i vei opp mot fjellet. Et stykke oppe kan vi se mot et snødekt Halti. Men vi skal ikke den veien,
men ned mot en hytte i Geatkevuompi.

Jerv!

Om den første etappen ikke var så lang, så blir den neste lengre. Vi gir oss ikke før vi har nådd et vann og satt opp teltet vest for Njallavarri. Når vi kryper i soveposene, kan vi se tilbake på en begivenhetsrik dag. På formiddagen oppdaget vi en jerv like ved Geatkevuompi. Navnet er treffende siden geatke er det samiske navnet på jerv. Det sky rovdyret kunne vi følge på et par hundre meters avstand.

Vi finner også flere hi som er gravd i sanda, kanskje fjellrevehi. Njalla betyr fjellrev og går igjen i flere stedsnavn i området.
Senere stoppet vi og fisket ved et vann. Der gikk det ikke lang tid før det hogg til på sluken, først en ca 800 grams fin røye, deretter min livs røyefangst, en feit og fin røye på rundt kiloen.

Røyefangst.

- Da har vi middagen klar i kveld, sier jeg til Roy mens vi koker opp noen nudler ved vannet. Det blåser friskt på fjellet og vinden er kald, men heldigvis har vi ikke hatt regn. Vinden fortsetter nesten hele turen, men vi slipper unna regnet til tross for at det pøser ned langs kysten hele uka.

Dagen etter når vi hytta inne i Deatnomuotki, som ligger nesten helt innerst i nasjonalparken. Alt er vel og bra helt til vi skal begynne å fyre i ovnen.

- Det var da svært til røyk i denne ovnen, mumler jeg mens det svir i øynene. Hele hytta er full av røyk. Roy flytter sakene ut i gangen, mens jeg forgjeves prøver å få det til å brenne skikkelig.

- Jeg går opp på taket og feier litt, sier turkameraten og fester en trekubbe i enden av en streng. Men det blir ikke noe bedre. Da lar vi det slukke ut og tar ut veden. Så finner vi noen fjær inne i ovnen og like etterpå drar vi ut en død kråke som på mystisk vis har havnet ned i ovnsrøret. Når duften av grillet kråke endelig har forlatt hytta, kan vi sette på noe som lukter bedre. Det er klart for steiking av den minstre røya vi fikk dagen før.

Feiing av pipa.

Når maten har sunket, tar vi turen inn til grensegjerdet mot Finland. På turen til grensestein 309, kommer vi over et hi. Her har reven gravd ut store mengder med sand.

Grensestein 309 markerer grensen både mot Finland i sørvest og Finnmark i sørøst. Lengre inn enn dette er det ikke mulig å komme i nasjonalparken.

Selv om det er september, er det fortsatt ingen høstfarger i fjellet. Heller ikke lyngen har fått noen farge. Hadde skogen vært gul, kunne vi kanskje lettere oppdaget
de fire granene som er her inne.

- Synd at vi ikke husket på å spørre hvor de er, sier Roy mens vi går tilbake mot hytta. Dette er den eneste plassen i fylket der gran vokser naturlig. Trolig har granfrøene kommet med vinden fra Finland.

Høst.

Vi kom til Deatnomuotki etter å ha gått fjellet på vestsiden av Njallaavzi. Når vi dagen etter forlater hytta, kommer over skoggrensa på østsiden og ser ned mot det skogkledte Njallaavzi, kan det virke som om det er lurt å gå her oppe i lett terreng. Kanskje en skitur om vinteren nede i avzien kan være tingen?

Når vi senere snakker med Tarjei Gunnestad i Fjelltjenesten får vi høre at det er ganske greit å gå langs elva i Njallaavzi. En stor fordel med å gå over skoggrensa - foruten at terrenget er lett - er utsikten, som nesten er uendelig. På et parti har vi vidde på alle kanter.

Dagens rute går fra Muvracohkka over til Bavdnialeamsi. Deretter tar vi oss ned Raiseatnu, like øst for der elvene Raiseatnu og Njallajohka møtes. Nede i den steile kløfta setter vi opp teltet.

Etter flere dager på vandring begynner villmarksfølelsen å sette seg. Vi fyrer bål, koker kaffe og steiker fisk.
Hver dag opplever vi nye ting.
-Det er dette som er livet, sier Roy ved kaffebålet.
Det er ikke vanskelig å være enig.
En liten pussighet ved elva er at vi finner en oransje hjelm med fire russiske bokstaver. Hvordan har
den kommet hit mon tro?

Russisk hodeplagg.

Når en ny dag gryr, er målet Nausti-hytta på Naustneset. Men først skal vi ta oss ned til Jiertafossen som ikke er like kjent som Mollis og Imo. Her drar vi i land så mye fisk vi bare orker og dermed kan duften av nystekt fisk igjen bre seg langs elvebredden.

Noe som har fulgt oss hele veien mens vi har gått i skogen, er bjørkemålerne. Det har vært uvanlig mange av dem og tettheten har vært nesten like stor som antall mygg om sommeren. De har brukt sommeren på å fortære bjørkelauvet i skogen.

Vi går langs elva til Imo og ved Imohytta treffer vi folk for første gang siden vi startet. På en måte er vi igjen i "sivilisasjonen", vi treffer stadig folk som enten er dratt på helgetur til Nedrefosshytta eller camper langs elva med elvebåten duppende i vannkanten. På Naustneset forteller Roy om en gang han og noen turkamerater tok badstu her.

- Det begynte å brenne i taket. Jeg tok øksa og slo hull i taket mens de andre pøste på med vann, forteller Roy som takket være sine brannmannskunnskaper reddet badstua fra å brenne ned.

Dagen etter gjenstår bare noen timers marsj før vi kan sette oss i kanoen. Den tar oss med de siste timene av turen og er en behagelig måte å avslutte denneminnerike turen på.