Høsttur på fjellet

Når godværet setter inn, er det ikke noe bedre sted å være enn på høstfjellet.

Den årlige høstvandringen ble i år lagt til Kåfjord og Storfjord. Etter fjorårets natur- og kulturvandring i ytre Kvænangen og Loppa, vendte vi nå blikket inn mot fjell og vidde.

Planen var å gå fra Guolasjavri til Galgo helt øverst i Skibotndalen. Deretter videre mot Signaldalen med et par avstikkere.

Etter å ha fått skyss opp til Huortnas ved østenden av Guolasjavri, tok vi sekkene på ryggen og kurset mot Nordreisas høyeste fjell, Raisduottarhaldi (1361 moh). Her oppe lå det fortsatt rester av nysneen fra tidligere i vinter. På toppen var det folksomt, en finsk familie var på vei til å gå ned igjen. Den tre kvarter lange turen bort til finske Halti, Finlands høyeste fjell, droppet de. Norske Halti er mer populært, for ifølge opplysninger nedtegnet i vardeboka besøkte det 80 000 mennesker norske Halti mellom 1995 og 2005.

Mens det er en solid varde på den norske toppen, er det ikke en eneste stein på Finlands høyeste fjell (1331 moh), kun en hvit trekant. Noen meter lengre borte står grensevarden og boka man kan skrive seg inn i.

Vi skriver oss inn i "vardeboka". Like ved grensestøtta, mens toppunktet er hundre meter bortenfor oss. 

Vi går videre mot Bizusvaggi og ender på ca 14 km den første dagen. I den åpne hytta er det tre rypejegere som har kommet dit samme dag. Dagen etter hører vi tre skudd fra jegerne, men om de traff rype vet vi ikke. Vi så ikke en eneste rype på hele turen.

Ingen av oss har gått i dette området om sommeren eller høsten før. Det er ikke mye å anbefale heller. Årsaken er at det er et utrolig steinete landskap. Vi går i ur og stein de to første dagene, helt fram til vi slår leir ved Didnojavri øst for Skibotndalen. Den andre dagen ender vi på ca 18 km vandring.

- Jeg har gått mange ganger på ski fra Galggo og innover mot Nordreisa og det er fint, men jeg hadde ikke trodd det var så mye stein her, sier turkompis Roy.

Dette er en strekning man bare går en gang på barmark. Et virkelig goldt landskap bare i spedd noen reingjerder og vann av forskjellig størrelse.

Denne dagen mister jeg førøvrig alle bildene fra minnekortet. To dagers fotografering er plutselig borte fra kortet. Jeg legger det til sides med håp om at jeg skal klare å trylle de fram når jeg kommer hjem. Og med et recovery-program finner jeg faktisk alle bildene på kortet.

Dag 3 og når vi nærmer oss Skibotndalen blir det mye bedre. Her blir det mer vegetasjon og høstskogen står gul og fin. Ved nedenden av Galggojavri må vi gå langs E8 3,5 kilometer mot riksgrensa. Heldigvis slipper vi mer gåing på asfalt, det sliter på beina. På Galggonibba starter turlaget sin merka løype mot indre Troms.

I kveldingen telter vi ved et navnløst vann på 843 moh. Ikke en krusning på vannet, ikke en sky på himmelen, slik har det vært alle dagene så langt. Fiskelykken prøves, men uten hell. Kanskje er det for sent, kanskje er det ikke fisk i vannet. Vi går 23 km i dag.

Dagen etter går vi videre langs løypa mot Golddajavri. Men før vi kommer dit dreier vi mot Breiddalen. Vi passerer et reinsamlingsgjerde og nederst i dalen legger vi igjen sekkene og går 6,5 kilometer inn dalen for å se om vi finner grottene vi har hørt om. Vi finner dem og kommer oss inn et stykke, men måtte hatt vadere for å tatt oss lengre inn. For inne i den store grotta renner det en elv.

Når vi er tilbake ved sekkene dukker fullmånen opp i sør. Vi vader over Stordalselva og slå leir ved elvekanten. En kilosfisk skremmes opp når vi vader og fiskehåpet tennes igjen. Men fisken lar seg ikke lure denne gangen heller.

Når bålet knitrer ved elvebredden, begynner nordlyset å røre på seg. Og det blir til slutt en uforglemmelig start på årets nordlyssesong. Totalt 27 km i dag.

Ny dag og nå sikter vi oss opp mot Parastinden/Barras (1420 moh), den mest markante toppen i området. Tåka ligger over dalen, men letter snart. I dag blåser det for første gang og vi har nordavinden i ansiktet når vi vandrer mot fjellet.

I stedet for å følge turløypa, går vi rett på indre Skjærdalen. En stor og flott canyon må passeres. Det tar litt tid, men vi synes det er verdt det. Dette hadde vi ikke fått sett hvis vi hadde fulgt løypa. Det samme med kjempesteinen som hviler på tre mindre steiner i nedre Skjærdalen.

Canyonen i indre Skjærdalen.

I likhet med Halti, er også Barras et svært populært fjell for finlenderne. Vi møter tre finlendere på vei ned og to som kommer etter oss. Oppe på toppen kan vi se ned mot Signaldalen der elva slynger seg nedover. Forøvrig ser vi en hare på 1290 meter over havet, samt skyer for første gang på turen. Leir slås ved Paraselva og vi ender på 20 km i dag.

Etter fem dagers vandring, totalt ca 115 km, ser vi fram til å padle Signaldalselva den siste turdagen. Vi har fått Tore Figenschau til å legge en kano ved Stordalskrysset og planen er å padle derfra og ned til E6 ved Oteren. Men vi bruker mye lengre tid enn tenkt, lite vann i elva gjør det svært krevende og å padle i den steinete elva. Foruten av vi kantrer, må kanoen bæres et stykke langs elva, den må trekkes over steinene og den må bæres et stykke rundt en foss. Vi bruker fire timer på 15 km ned til Solli, like før Sagfossen og skjønner at vi ikke kommer til å rekke ettermiddagsbussen nordover. Skulle vi padlet ned til Oteren, måtte vi regnet med tre timer til.

Vi avslutter derfor turen under mektige Otertinden, like etter at storørreten har gjort et krumspring opp i lufta og laget krusninger på den blikkstille elva. Bedre avslutning kan man ikke ønske seg på en fantastisk tur full av store naturopplevelser.