Den første uka i februar gikk turen til Reisa nasjonalpark.

Jeg og turkamerat Roy Hansen hadde fem dager til disposisjon. Planen var å gå fra Saraelv (veienden i Reisadalen) helt inn til Deatnomuotki, som ligger innerst i nasjonalparken. Deretter tenkte vi å ta oss ned dalen gjennom Njallaavzi og tilbake til Saraelv. Vi håpet på fint vintervær og måneskinn på turen.

Første etappe gikk fra Saraelv til Somashytta. Den ligger ved Somasjavri, et vann som Norge deler med Finland. For å få en myk start på turen, fikk vi Gunnar Olsen til å kjøre opp sekkene våre til Somashytta. Vi syntes det var greit å begynne med lette sekker første dagen. Vi sender også en takk til skuterkjørerne som besøkte hytta denne helga og tok med dagstursekkene våre tilbake.

Når vi kom over tregrensa i 15-tida, begynte det så smått å mørkne. Fortsatt var det langt til Somas. Kursen gikk inn mot Carajavri, et velkjent vann for sportsfiskere. Vi gikk hele vannet på langs før vi satte kursen sørover mot hytta.

Fullmånen lyste opp landskapet for oss, men snart kom tåka sigende og dermed ble sikten dårligere. Kart, kompass, GPS og hodelykt var da god å ha. Klokka 2130 var vi endelig ved hytta. Somashytta er en av hyttene på Nordkalottruta og er åpen for alle fjellvandrere. Som mange andre hytter i parken, har den også en låst del. Hit kommer også mange skuterfolk. Skuterløypa stopper noen hundre meter fra hytta. I hytta fyrte vi opp og snart var det biff og fløtegratinerte poteter på menyen. Maten smaker alltid ekstra godt når man har gått langt og er sliten og dette var ikke noe unntak.

Dagen etter var det dårlig sikt, vind og sne i lufta. Vi skulle nå gå sørover langs grensa mot Deatnomuotki, en strekning på 32 km. Det var godt å ha reingjerdet å følge, for sikten var dårlig det aller meste av turen. Ingen av oss hadde vært i dette området og Roy sa han hadde gledet seg til å se landskapet her. Men det ble det ikke noe av. Det ble mer og mer løssne dess lenger sør vi kom og vi klarte ikke å holde tempoet oppe. I unnabakkene var det såvidt det gikk unna på grunn av løssneen.

Vi innså raskt at det var hytta i Sidusgohpi som ble neste stopp. Sidusgophi-hytta er forøvrig mye brukt av de som går Norge på langs, siden den ligger langs grensa. Den ligger 19 km fra Somas og vi brukte ni timer på skituren dit. Det var kaldt og inne i hytta målte vi -11 grader. Et par timer senere var det blitt -5. Ovnen så ny ut, men det tok lang tid før den begynte å bli varm, noe også flere i hytteboka hadde gitt uttrykk for. Det var bra vi hadde med en skikkelig primus. Jeg er veldig fornøyd med min MSR Dragonfly som fyres med miljøbensin. Lett er den og enkel i bruk. Forvarmingen skjer på et blunk og etter sekunder fyrer den på full effekt. Ypperlig til matlaging og oppvarming av kalde fingre. Tidligere brukte jeg den tradisjonelle militærbrenneren av typen Optimus. Tung i vekt og lang forvarming.

Dagen etter er det blitt lørdag. Ute er det -17 grader, mens det er +5 inne etter at vi har fyrt. Det ble faktisk aldri varmere enn fem plussgrader. Været er fortsatt dårlig med sne og dårlig sikt. Etter å ha studert kartet og telt kilometer, finner vi det mest fornuftig å sette kursen mot nord og Geatkevuompi. Med de rådende sneforholdene har vi ikke sjanse til å prøve oss på Njallaavzi. Trolig ligger det mye løssne der og tida vil rett og slett ikke strekke til. Så er det ut i kulda og grynning i løssneen. Når vi kommer over tregrensa blir det lettere føre og da kikker såvidt sola også såvidt fram. Det er mørkt når vi nærmer oss den lange og vide dalen. 13 km og 7,5 timer etter starten kan vi endelig måkke vekk sneen foran hyttedøra. Her har vi vært en gang før, da vi gikk høstturen i nasjonalparken september 2003.

Vi fyrer i ovnen og oppdager raskt at flammene stikker ut fra det ene hjørnet og det blir raskt mye røyk i hytta. Roy er snartenkt og finner noe aluminiumsfolie som han tetter hullet med og dermed blir det bra. Hytta er mye brukt av jegere, siden den ligger i fint rypeterreng. I hytteboka kan vi lese en del jakthistorier opp gjennom årene. Det går ikke så lang tid før vi kryper i soveposene. Min vinterpose Ajungilak Tyin har fulgt meg i mange år. Den er ikke av de letteste, men varm og god. Kanskje burde jeg hatt den versjonen uten glidelås siden det noen ganger blir litt kaldt gjennom glidelåsen. For å lette vekta på ryggsekken har jeg vurdert dunsovepose, men det er dyrt og noen mener den ikke er bra i våt tilstand.

Ny dag og det er blitt søndag i Reisa nasjonalpark. Vi er spent på været. Ute er det -17 grader, snevær og stille. I dag skal vi ta oss ned til Reisadalen. Roy er kjent i området og mener den eneste muligheten til å komme oss ned er ved Vuomadat. Et alternativ hvis man er i området og vil til Reisadalen er å komme ned i Reisadaeln lengre øst, ved Jierta og til Imo.

Opp lia fra hytta får vi turens desidert "grynne-høydepunkt". Her er det opptil en meter laussne. Men over tregrensa er det forblåst og hardt underlag. Og her får vi endelig se vintersola. Vi hadde håper på flere dager med slikt vær, men er fornøyd med at vi endelig får sol på turen. For å ta seg ned til Reisaelva på en sikker måte, må vi ned i juvet mellom Holgagorsa og Vuomadatjohka. Laussne helt ned til bakken gjør at vi kan renne ned i skogen uten å tenke på at vi skal få for fart. Nede i juvet grynner vi oss opp til linja og deretter bratt ned til Vuomadat og Reisaelva. Det er viktig å følge rett rute hvis en skal ned Vuomadat, for ellers kan en bli stoppet av stup.

Vi er spent på om Fjelltjenesten har kjørt sneskuter opp elva. Sporet er delvis gjensnedd, men skuteren har laget et underlag vi kan gå på uten å måtte grynne. Når vi mister sporet og tråkker utfor, skjønner vi hvor heldig vi har vært. Uten underlaget ville det blitt et vannvittig slit med tre mil grynning i halv meter laussne langs elva. En annen ting er at det ifølge Roy er uvanlig mange åpne råker i år. Sneskuteren har kjørt på steder den vanligvis ikke kjører. Uten sporene ville vi gått oss fast og måtte snu og velge en ny vei flere ganger. I tillegg er det bekmørkt og vi går med hodelykt, noe som vi har gjort hver eneste dag på turen. Det er begynnelsen av februar og fortsatt korte dager.

Etter 20 km og ni timers gåing kommer vi endelig til Siemahytta som ligger på grensa til nasjonalparken. Vi har hatt telt med på turen i tilfelle vi trengte det, men har overnattet i hytte hver natt. Siemiahytta har ifølge Roy nasjonalparkens beste vedovn, en gammel type som garantert ikke lages lengre fra Drammens Jernstøberi. Den blir veldig fort varm og snart er både vindjakke og dunjakke hengt opp. Dunjakka er forøvrig et plagg som anbefales på det varmeste på vinterturer. Den veier lite og varmer godt når man for eksempel kommer til hytta eller når man står opp om morgenen og skal fyre i ovnen. Til denne turen hadde jeg kjøpt meg en ny undertrøye, Helly Hansen Warm, som jeg må gi mange plusspoeng. Ikke en eneste gang ble jeg våt på ryggen eller andre steder på overkroppen og den holdt meg varm når vi hadde matpauser. Hverken dunjakke eller vindsekk ble brukt en eneste gang under matpausene. Mellom undertrøya og vindjakken hadde jeg hele tiden en fleecejakke.

Underveis sender vi igjen mange takksigelser til Fjelltjenesten som har lagt igjen et hardt underlag som vi kan følge. Delvis snedd igjen, men vi merker fort når vi tråkker utfor. En halv meter laussne hadde forsinket oss kraftig nedover elva. Vi er enige om at turen har vært meget vellykket. En skitur i Reisa nasjonalpark anbefales på det varmeste. Her er det mulig å gå fra hytte til hytte og alle er de åpne og ønsker fjellvandreren velkommen. Men skal en gå lengre etapper, er det antagelig best å vente til litt lengre utpå vinteren så en får lengre dager.