Årets høsttur ble en våt, men storslagen fornøyelse.

Min og Roys høstvandring har blitt en tradisjon og allerede på vei hjem fra fjorårets tur (Guolas-Signaldalen) kom vi på ideen om å gå tur i Lyngen. Som tenkt så gjort og dermed startet vi i Koppangen på den femte høstturen, så langt nord det bor folk på østsia av Lyngsalpan.

Vi fikk Tormod til å kjøre oss til Koppangen. Han kjenner naturen i Lyngen godt og ga oss mange gode tips på turen.

Dårlig vær gjorde at vi ikke gikk lengre enn noen få kilometer  den første dagen, noe vi ikke angret på. Det var gjennomvått i marka og regnet bare øste ned. Fastdalshytta, eller Goalborrihytta som den egentlig heter, er en av mange åpne hytter på ruta vår som våte turgåere kan ta seg inn på. For en billig penge kan en overnatte og få lagd seg litt mat. Ovnen i denne hytta varmet spesielt godt.

Regnet fortsatte  hele natta og da vi våknet var sneen krøpet ned til rundt 400 meter. Nå satte vi kursen mot Lyngseidet.

Da sola kikket fram et øyeblikk på Rottenvikfjellet, ble det rene påskestemningen. Vi passerte Rottenvikvannet, som har fått nye demninger og blitt oppgradert som kraftverk. Her så vi også noen ryper, som vi håper får være i fred for jegerne. Det er jo som kjent lite ryper også denne høsten.

Mye sopp og bær i naturen denne høsten.

Her på vei opp mot skihytta.

Oppe på Eidnasen er utsikten fin innover fjorden. På vei ned til Lyngseidet kom vi igjen til høstfargene. Her traff vi også på traseen til alpinbakken som førte oss til Lyngen Plast der Tormod jobber. Jeg hadde glemt igjen fotobatteriene hjemme og Tormod hadde hentet de på ferga og lagt de i bilen sin. I posen lå det jammen også bananer og tørrfisk som han hadde kjøpt til oss. Og snart fikk vi servert varm kakao fra "vår mann i Lyngen". Snakk om service!

Så begynte oppstigningen igjen, noe som ikke er til å unngå når man går fra dal til dal. Først til skihytta, så over Oksefjellet og ned mot den åpne Sjollihytta i Kvalvikdalen. Men før det gikk vi under Goalsevarri, eller var det Kavringtind? Folk er uenige om navnet. På kartet heter toppen lengst nord Kavringtind, mens nabotoppen lengre sør heter Goalsevarri / Kvalvikfjellet.

Men mange kaller Kavringtind for Goalsevarri.

Da vi kom til hytta viste gps-en at vi hadde gått ca  22 km i dag.

Neste dag våknet vi til en ny våt morgen med tåke i dalen. Nå gikk turen opp Kvalvikdalen inn mot steinete Bredalen. Vi passerte det knallblåe Dalvatnet og etter hvert to vann til. Når vi begynte å nærme oss nedstigningen til Lyngsdalen, begynte det igjen å regne. Her er det også lett å ta feil av nedstigningen og vi rotet i to timer før kom oss ned. Vi prøvde oss først på høyre side av elva, deretter på venstre side. Men den beste ruta skal være til høyre for den store knausen på høyre side av elva.

Vi gikk stort sett inne i landskapsvernområdet. Her i Lyngsdalen.

Lyngsdalen er etter vår mening kongen av dalene på ruta. Flere flotte breer og et utall av elver på flata i dalbotn som snor seg nedover, en mektig dal. Oppe på kanten fikk vi såvidt glimt av dalen med elvene og breene, men det var nok til å forstå storheten i naturen her. Ellers var det uvanlig mye vann ikke bare i Lyngsdalselva, men i alle elver. Stort snefall i fjellet, med påfølgende mildvær og regn fikk vannstanden til å øke.

Søkkvåte kom vi ned til hytta i Lyngsdalen. Denne hytta er ikke åpen, men man kan låne nøkkel på forhånd. Tilfeldigvis var det lokale folk på hytta og vi fikk overnatte her. Dagens distanse ble over 17 km. Det blir forøvrig alltid flere kilometer i virkeligheta enn når man måler på kartet. Grovt sett regnet vi med 12 km, men det ble altså fem til.

For å komme oss over til neste dal, gikk vi nedover mot Furuflaten. Selv om det var søndag, så syntes vi det var uvanlig mye folk ute i naturen. Folk gikk tur og plukket bær både i Lyngsdalen og på veien opp mot Rastebyfjellet. Roy traff også noen gamle fotballspillere som han en gang i tiden hadde spilt mot. Han kunne også fortelle at mange av spillerne hadde et klengenavn, det var visst vanlig på Furuflaten. Og sist lørdag var det nettopp et innslag på Norsk Attraksjon på NRKTV om de mange kallenavnene på Furuflaten.

Opp mot Rastebyfjellet traff vi også Tommy og hunden Søtnos. De var på søndagstur inn til hytta Rullebu. 

Sånn kan det se ut under barken på en gammel bjørk.

Hele veien over Rastbyfjellet har vi mektige Steindalstinden og andre flotte fjell i mot oss.  Dagens mål var Steindalen og i dag bestemte vi oss for å slå opp teltet for første gang. Men vi kunne også denne kvelden ha valgt å ta oss inn i den åpne Steindalshytta.

De som har vært i Steindalen, vet at det er noen fine teltplasser midt i dalen. Men jeg pushet på for at vi skulle gå lengre opp. Det var litt dumt, for det ble vanskelig å finne en god teltplass. Men til slutt fant vi oss en flekk bak en stor stein det vi slo opp teltet. Men før vi fikk slått opp teltet, så begynte det å regne, noe det gjorde hele natta. Vind, regn og verk i kneet gjorde at det ikke ble så mye søvn. Roy på sin side lå på en hump og det gjorde ikke så godt for ryggen. Dagens distanse endte på ca 19 km.

Siste dagen av turen skulle vi gå til Elvevolldalen. Men før det, så kokte vi opp havregrynsgrøt med fruktsuppe oppi. Det er fast kost om morran. Så skjærer vi noen brødskiver som vi har til lunsj. En termos med varmt vann gjør at vi får i oss varm drikke til lunsjen.

Snart skulle vi krysse Steindalsbreen, som er en fantastisk flott bre å se på. Elva var for stor til å krysses, så vi gikk opp mot breen. På vei dit passerer vi tre skilt som viser hvor mye breen har trukket seg tilbake. Siden 1998 har den trukket seg nesten 200 meter tilbake. På breen ligger det steiner spredt utover. Uten stegjern, men med staver, kommer vi oss over til den andre siden og starter turens siste stigning.

Når vi får Elvevolldalen i sikte, begynner det igjen å dryppe fra lufta. Skyene henger tungt over fjellene, men tar ikke fra oss den fine utsikten over dalen. Det som skiller denne dalen fra de andre dalene vi har passert, er at her er det to fine vann med flere fosser. Roy er mektig imponert over det han har sett.

Steindalsbreen har trukket seg mye tilbake på få år.

- Jeg har bare vært i Steindalen før, men nå har jeg blitt ordentlig kjent med området. Fantastisk natur, slår han fast etter at vi har tilbakelagt rundt 80 kilometer. Den siste dagen gikk vi over 18 km.

Det er som sagt mulig å gå fra hytte til hytte og dermed gå med lettere utstyr enn det vi gjorde. En mulighet vi diskuterte var å starte i Elvevoll, gå til Steindalen, Lyngsdalen, Kvalvikdalen, Fastdalen og videre mot Trollhytta eller Jægervasshytta på vestsia Lyngsalpan. Men uansett om man går med lett eller tung sekk, så er dette en krevende tur. Mye opp og ned og  kupert terreng. Men belønningen er en særdeles flott naturopplevelse.