Et av årets høydepunkter er å se sola igjen, og spesielt artig er det når det skjer på topptur.

Etter mange dager med skitvær, viste det seg å bli bedre på lørdagen og dermed tok vi laus. Ørjan er i like dårlig form som meg, så det ble bedagelig tempo oppover med mange stopp. Heldigvis var det et par stykka som hadde gått foran oss og lagd spor. Vi var glad vi slapp grynninga, spesielt gjennom skogen var det djuuup sne!

Nytt sia forrige gang jeg gikk opp fra kirkegården, er at lokale entusiaster har hogd trase opp gjennom skogen, helt til skoggrensas slutt. Nå er det helt fantastisk å kjøre ned der det før var tett med skog og mye småbusker helt øverst.

Ett stykke oppe i sia, kom sola fram. Alltid like velkommen skal den være. Med helt vindstille forhold i fjellet var det liksom den varma litt på kinnene. Og mens vi sto i sola, kom to karer kjørende ned så pudderfokken sto etter dem. Og det var ikke flere enn oss fire som var på Storhaugen denne dagen.

Etter tre timer og ett kvarter sto vi ved varden, uheldigvis var sola gått ned, så vi skulle starta en halvtime før. På denne tida av året er det nesten alltid fine fargenyanser på himmel og landskap, så også denne gangen. Etter en matbit, så var det bare å sette utfor. Og føret: Det kan vanskelig bli bedre. Og når låran var i bedre humør enn forrige tur på Storhaugen, så ble det jo også litt artig på nedturen,som jo nå får en ny dimensjon med kjøringen i den åpne skogtraseen.