| En av de mest spennende fjellturene vi har gjort, er sommerturen fra Reindalen til Støvelbreen og ned til Strupen. Støvelbreen og fjellmassivet med blant annet Støvelfjellet og Reindalstind ligger mellom Strupen og Reindalen i de ville Lyngsalpan. Fjellet og breen, som ligner en jeksel, er svært karakteristisk og fanger oppmerksomheten fra man kommer på E6 på sørsida av Reisafjellet til man passerer Nordmannvik. I 2000 var jeg og Mikal Lanes for første gang der. Fra Sør-Lenangen gikk vi halvveis inn på Lyngenhalvøya. Dagen etter gikk turen gjennom hele Reindalen, opp på Støvelbreen og for Mikals del helt til topps på det krevende Støvelfjellet på 1464 moh. Dessverre kom jeg på grunn av høydesyke kun til fortoppen fattige 30 minutter fra toppunktet. Vi returnerte deretter og ankom teltet 15 timer etter at vi startet. Denne gangen ville vi gjøre en lettere vri, trodde vi. Nå dessverre avdøde Gunnar Hansen ga oss båtskyss over fjorden fra Nordmannvik til Reindalen. Planen var å overnatte på breen og utforske toppene i området. Vi visste hva det første problemet ville bli og i motsetning til forrige gang hadde vi nå tunge sekker på ryggen. 
Vading over Reindalselva. -Jeg er spent på det vanskelige partiet, sier jeg og Mikal nikker. Forrige gang hadde vi problemer på starten av ryggen opp mot breen. Men vi kommer oss forbi uten alt for store problemer og snart har vi sne under støvlene. Skydekket er lavt og det småregner. Vi er i nedkanten av breen, men finner det best å krysse helt til øverkanten. Det regner tett når vi våte og slitne får opp teltet. Dagen etter er ikke været noe særlig bedre. Men vi må utforske området og finner oss en rygg mot sør-sørøst som leder mot en fin topp. Utsikten ned mot Strupskaret og Lyngsalpans største bre, Strupen/Koppangsbreen, er meget fin. -Hvordan er været, spør Mikal der han ligger i soveposen.
-Ser ikke så bra ut, svarer jeg og ser opp mot 1334 meter høye Store Reindalstind. Klokka er litt over 23 om kvelden. Vi bestemmer oss for å ta en tur opp dit selv om utsiktene til godt vær ikke er særlig bra. Men denne gangen var vi heldige. Sola bryter igjennom og lyser opp deler av Lyngsalpene akkurat når vi når toppen. Det hele blir en skikkelig fin opplevelse og vi er enige om at dette var verdt hele turen. 
Mikal på Reindalstind. Støvelfjellet lot vi være denne gangen, til det var været for dårlig. Men dette er et fjell som jeg før eller siden skal opp på. Jeg husker tilbake hvor surt det var å ikke komme seg opp den siste biten etter å ha slitt hele dagen over fjell og bre. Dagen etter pakker vi sammen og bestemmer oss for å gjøre en vri. I stedet for å gå tilbake samme vei som vi kom, går vi ned til Strupskaret. Herfra kan det se ut som om det er mulig å gå ned en renne. Vi beregner to timer ned og bestiller båtskyss hos Gunnar. Men de påfølgende timene er noe av det mest strabasiøse vi har vært med på. Etter en meget krevende renne, går vi helt ned til bretunga og følger elva. Et stup stopper oss og vi går tilbake. -Vi prøver å krysse elva, sier Mikal. -Film meg mens jeg går over, sier jeg. Mikal tar videokameraet mens jeg støtter meg til stokken. Halvveis over den seks meter brede elva rekker det strie brevannet meg til magen og dypere blir det. Like nedenfor stuper vannet utover i en foss. Dette går ikke. Vi tar en stor omvei og kommer til slutt ned til Strupenbukta. Da har jeg flere ganger prøvd å ringe Gunnar, men mobilforholdene er for dårlige. Nesten to timer etter sjema er vi nede og her venter vår redningsmann.
-Det gikk litt lengre tid enn vi hadde regnet med, sier jeg.
-Definitivt en tur for viderekommende, mener Mikal.
Begge er vi enige i at det hadde vært lettest å tatt samme vei tilbake som vi kom. Men angrer gjør vi i hvertfall ikke på valget vi gjorde. Hele turen har vært en fin naturopplevelse i det man virkelig kan kalle vill natur. | 
