Ukjent land for de fleste, men ytre Kvænangen og Loppa har mye å by på. Årets høstvandring ble til en forandring lagt til kyststrøk. Valget falt på hvite pletter på kartet for oss begge. Både jeg og turkompis Roy Hansen hadde studert kart over ytre Kvænangen og Loppa og syntes det så spennende ut. Det er ikke noen annen måte å komme ut til ytre Kvænangen enn med båt. Vi tok hurtigbåt fra Skjervøy til Segelvik. Så var vi heldig å få skyss av Ingvald Johnsen over til nabobygda i Loppa og Finnmark, Andsnes. Begge bygdene er ganske typiske for alle småbygdene her ute: Fraflyttet, men med mye liv og røre om somrene. Fra Segelvik gikk vi gjennom Innervikdalen ned til fjorden og langs fjæra til den lille bygda Olderfjord, en strekning på totalt 15 km. Akkurat på denne tiden er det mye aktivitet i bygda når samene skal samle reinen som har sommerbeite her ute. Vi stoppet her noen timer og fikk følge med i arbeidet. Marit P.A. Gaup (74) var bare tre uker gammel og lå i komsa da hun var med på sin første reinflyttingen fra ytre Kvænangen til indre Finnmark. 
Marit Per Andersdatter Gaup. - Jeg ble født i lavvoen og lå i komsa da vi flyttet den høsten, forteller hun i innhegningen i Olderfjord. Her er reinen som tilhører distrikt 32 Silvetnjarga samlet for å flyttes videre innover mot Jøkelfjorden. I Skalsa, før de skal svømme over, samles flokken med reinen fra Silda og Frakkfjorden, før de tar svømmeturen over fjorden med den til tider kalvende isbreen ikke langt unna. På andre siden av fjorden møter de reinen fra Vassnes og det blir til slutt en stor flokk som setter kursen mot vinterbeitene i indre Finnmark. - Vi har 30 mil med flyttvei og er de som flytter lengst. Høstbeitet har vi i Kautokeino til vannet fryser. Så drar vi til vinterbeitet er ved Bosmijavri i Anarjohka nasjonalpark, forteller Marit. Det er en 10 mils vei fra Kautokeino. Ruta videre gikk inn Reinfjorddalen der vi slo leir. Uten tunge sekker tok vi oss en tur ned til selve Reinfjorden og til butikken til Arvid Isaksen. Selv om det var lørdag og seint på ettermiddagen, så åpnet han butikken for oss slik at vi fikk handlet litt. Ny dag og målet var nå Sør Tverrfjorddalen i Loppa. Vi tok oss opp over skaret ved Ørnstolen og ned i Kanasdalen. Videre gjennom Moders Liv, som er et sammensurium av blokker og ur på fylkesgrensa. Når vi kom ned til Sør Tverrfjorddalen åpenbarte fjell som med en gang minnet om Trollveggen, bare i et litt mindre format. Bildet ble komplett med en svanefamilie på fem med opphold i ett av vannene. 
Moders liv. Neste dag tar vi en hviledag. Det betyr besøk i Sør Tverrfjord der vi kommer i kontakt med Britt og Tor Thomassen som driver Loppa Opplevelser. De har gitt ut et hefte som handler om en helt spesiell nisse. Historien bak Polarnissen er en blanding mellom fakta og fantasi. Ekteparet Thomassen har laget sin egen historie som de har flettet inn i historiske hendelser fra distriktet. I veldig korte trekk er den slik: - Det startet med to tvillingnisser fra Rovaniemi, der den ene, Trym, ble gjort arveløs og utvandret til Finnmark på 1800-tallet. Han forulykket på havet, men sønnen rak i land i en komse der han ble funnet av en lokal fisker, forteller de. - Forhistorien til barnet lå i en skinnpose bak i komsa. I dag er oldebarnet til Trym, polarnissen Urbanus, å finne i Polarnissens rike. Han er altså i slekt med den mer velkjente nissen i Rovaniemi. Nå satser de på at Polarnissen skal trekke turister til området. De ser for seg at han kommer roende mot land mens turistene står i fjæra og venter spent. - Andre har julenissen og blånissen, mens vi satser på å få vår egen nisse, sier ekteparet. De ønsker å bygge på den spennende historien og selge forskjellige suvenirer til turistene. 
Ekteparet Thomassen har skrevet om Polarnissens hemmelighet. Vi er så heldige å få låne bil hos Thomassen slik at vi kan kjøre ut mot Sandland og se ut mot storhavet og Loppa øy. Ute på Øra går vi forbi et imponerende steingjerde, minst en kilometer lang og opptil halvannen meter høy. Vi klarer ikke å finne ut noe mer om bakgrunnen for gjerdet, men noe lignende har vi i hvert fall aldri sett før. Etter retur til Sør Tverrfjorddalen pakket vi sammen for å komme oss lengst mulig opp i dalen. For neste dag sto kryssing av Langfjordjøkelen på programmet. Det skulle vise seg å bli dagen med dårligst vær på turen. Vi la opp ruta på GPS og fikk dermed navigert oss over breen i tett tåke ned til Kassefjellet og Langfjordhamn, den siste bygda vi besøkte på turen. På vei ned Kassefjellet fikk vi noen glimt av to grønne vann og spisse fjell som vi gjerne skulle sett mer av.  På vei ned Kassefjellet. Ned mot Langfjordhamn økte bare regnværet og vi var våte til skinnet. Heldigvis fikk vi lånt den nedlagte skolen i bygda til overnatting og klestørk. I løpet av natta regnet det så mye av elvene var nesten dobbelt så store neste dag, så vi kunne ikke annet enn å takke så mye for huslyet. Siste dag på turen var målet Skalsa ved Jøkelfjorden der vi hadde bestilt båtskyss. På tur gjennom Skalsadalen møtte vi reinen som vi tidligere i uka hadde sett i Olderfjord og Reinfjord. Ved Skalsa samles den for å svømme over fjorden og vandre videre mot vinterbeitene ved Kautokeino. Da vi satte beina i båten som fraktet oss over hadde vi gått ca 80 km i løpet av seks dager. Regn hadde vi mer eller mindre hatt hver dag, men hadde fått oppleve høstfargene på sitt fineste. Hvis vi skal komme med en anbefaling til de som ønsker å besøke området og som ønsker en litt mindre strabasiøs tur enn oss, så er det hurtigbåt til Reinfjord, videre vandring til Olderfjord, opp Kanasdalen gjennom Moders liv og ned til Sør-Tverrfjord og en avstikker til Sandland hvis man får skyss. Fra Sør Tverrfjord kan man få båtskyss til Langfjordhamn og derfra gå til Skalsa. Vi har opp gjennom årene sett mye natur, men lot oss imponere stort av naturen i ytre Kvænangen og Loppa og vi kan ikke annet enn å anbefale et besøk her på det aller varmeste. | 
